Å få barn, setter naturlig nok mange begrensninger. Hva kan man gjøre og ikke gjøre? Hvordan skal man oppføre seg?
På tross av at mitt største ønske den siste tiden, har vært å bli utøvende mamma (noe som er helt fantastisk å være forresten!), så kjenner jeg jo at det er mange ting jeg gjerne skulle ha gjort, mange ting jeg skulle ha vært med på. Jeg kunne godt ha vært litt "vill" en stund til, og blitt kjent med flere mennesker.
Når sant skal sies, var jeg aldri spesielt vill, men når jeg tenker tilbake, skulle jeg liksom ønske at jeg hadde "slått meg litt mer løs" i mine ungdomsår. For de er forbi nå, nå er jeg en mamma på snart 22 år, og jeg kan ikke ta tilbake ungdomstiden. Jeg mener, selv om sønnen min blir eldre og med tiden kan ta vare på seg selv, blir jeg ikke akkurat yngre. Det tar seg jo ikke ut å for eksempel nakenbade på en tom strand midt på natten
med alkohol brusende i årene når jeg er 40 år og har en relativt voksen sønn. Ikke at det er noe jeg ser for meg at jeg kunne ha gjort, men når man ser slike scener på film, så får man en lengsel etter å kunne være litt gal. For jeg føler ikke at jeg har vært gal nok i min ungdomstid. Jeg har aldri egentlig vært full, jeg har aldri hatt en sigarett i munnen (ikke at det er noe stort savn, - fysj da!, - nevnte det bare som et eksempel), jeg har aldri nakenbadet eller sittet foran et bål i nattemørket sammen med lattermilde venner. Aldri har jeg vært på en stor festival. Jeg har kun vært på en "ordentlig" konsert som jeg kan huske, og det var en Britney-konsert i Oslo spektrum da jeg var liten. Siden har jeg vært på en Maria Mena-konsert her i byen, men da var jeg høygravid og dette var inne i en sal på Kulturhuset hvor alle skulle sitte. Jeg har kun vært utenfor Skandinavia en gang i mitt liv, og det var med klassen i 10ende, men jeg slo meg ikke særlig løs på Kreta heller, selv om turen riktig nok var et minne for livet. Jeg holdt meg mye i bakgrunnen.
Ja, livet mitt har i det hele tatt vært ganske kjedelig. Jeg savnet egentlig ingenting fra jeg fylte 15, men nå som jeg vet at jeg aldri kan få ungdomsårene mine "tilbake", så føler jeg at jeg har gått glipp av mye. Spesielt etter at jeg ble rammet av sorg.
Jeg forstår plutselig mye bedre den episoden av midtlivskrise-serien Cougartown hvor Jules drar på byen i et forsøk på å ta igjen sine tapte ungdomsår. Hun viser seg selvfølgelig å være for gammel for slikt, men hun hadde en minneverdig natt.
Nå som jeg har et barn, har jeg ikke tid og mulighet til å være "gal". Det tar seg forsåvidt ikke ut heller, det blir oppfattet som uansvarlig. Og når gutten min er gammel nok til å klare seg selv, da er jeg liksom for gammel til å være "gal". Litt gal kan jeg kanskje være, men jeg kan jo ikke "ta helt av". Og med "ta helt av", mener jeg være litt gal, men likevel ivareta mine prinsipper.
Ja, på onsdag 11. juli, fyller jeg 22, og jeg kan vel innrømme at jeg allerede kjenner litt på denne "midtlivskrisen", som egentlig ikke skal komme før man nærmer seg 40, eller kanskje 50. Det henger vel sammen med at jeg har blitt mamma, har mistet et barn og merker hvor kort livet faktisk er. Jeg er ikke ferdig utdannet, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Jeg har noen ideer, men ingen konkrete planer, - bare en viten om at alt kommer til å ordne seg, på et vis. For jeg har alltids klart meg.
Jeg er snart 22, og jeg har allerede opplevd den største sorg man kan oppleve, noe som har gjort min sjel "mindre fri". På det kunstneriske plan har jeg selvfølgelig fått en del inspirasjon, men når det kommer til stykket, har jeg kanskje blitt et kjedeligere menneske. Mye mindre spontan, mye mer forsiktig, mye alvorligere, og mye mindre naiv. Jeg kommer sannsynligvis, dessverre, til å bli en hønemor. Da jeg gikk gravid med Linnea, hadde jeg ambisjoner om å være en "hipp og kul mamma". Litt ungdommelig, liksom. Med det mener jeg ikke at jeg skulle være uansvarlig, bare at jeg ikke hadde intensjoner om å virke som en panisk hønemor. Nå er alt annerledes.
Ja, det er vel dette som kalles midtlivskrise?
Nå er jeg over halvveis til 40, og når man er 40 skal man liksom ha alt på stell. Da skal man helst ha født sitt siste barn, ha eget hus og hage, en god jobb som man trives med og hobbyer som man har tid og plass til å utføre. - Jeg ønsker meg et eget atelier til mine hobbyer, hvor jeg slipper å rydde opp mellom hver gang jeg skal male på et bilde, scrappe noe eller tegne. For det er så tungvint, og det er det som er grunnen til at jeg ikke er så kreativ på hjemmebane, for vi bor så altfor trangt.
Jeg har en ambisjon om å gå kunstakademi, men vet ikke om det blir i Tromsø eller Oslo. Ting er så usikkert akkurat nå. Jeg har mange valg å ta.
Men en ting er sikkert, man blir ikke yngre, og man må leve akkurat nå, ta valgene akkurat nå og ikke utsette ting. Likevel er jeg sikkert verdens mest somlete menneske, med dårlig evne til å ta egne valg og avgjørelser. I flere år har jeg sagt "så lenge du selv trives med det du gjør, skal du ikke bry deg om hva andre mener". Men hva hvis jeg ikke trives med å somle? Hva hvis jeg har lyst til å finne en vei å gå i livet? Jeg trenger ikke nødvendigvis å bli suksessfull innenfor det jeg gjør, men det er bedre å vite at man har prøvet og feilet, framfor at man aldri har prøvet.
Hvor skal jeg begynne? Hvordan tar jeg tak i meg selv og får noe gjort? Jeg er så opptatt av å være en mamma og ha alt på stell i hjemmet og i relasjonene mine, at jeg får ikke gjort annet. Familien min og hjemmet mitt er det viktigste for meg, og å lykkes betyr ikke like mye som da jeg bare hadde meg selv å tenke på. Men som sagt; allikevel er det godt å vite at man har forsøkt.
Jeg er en mamma, og jeg trives med det. Ja, jeg elsker det faktisk. Å være en mamma, er verdens mest krevende, men også aller mest fantastiske oppgave. Og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn tidlig.
Men jeg kan ikke utsette ting særlig lenger;
for jeg blir nemlig ikke yngre.
Et råd fra meg;
utnytt den tiden dere har, for dere får den aldri igjen.
Og tenk at når vi var små, så trodde vi at alt skulle løse seg, bare vi ble voksne og kunne bestemme over eget liv... For da kom vi jo til å ha masse penger og eget stort hus med flott hage og basseng. Så søte og naive vi var da.
- Connie Iren
På tross av at mitt største ønske den siste tiden, har vært å bli utøvende mamma (noe som er helt fantastisk å være forresten!), så kjenner jeg jo at det er mange ting jeg gjerne skulle ha gjort, mange ting jeg skulle ha vært med på. Jeg kunne godt ha vært litt "vill" en stund til, og blitt kjent med flere mennesker.
Når sant skal sies, var jeg aldri spesielt vill, men når jeg tenker tilbake, skulle jeg liksom ønske at jeg hadde "slått meg litt mer løs" i mine ungdomsår. For de er forbi nå, nå er jeg en mamma på snart 22 år, og jeg kan ikke ta tilbake ungdomstiden. Jeg mener, selv om sønnen min blir eldre og med tiden kan ta vare på seg selv, blir jeg ikke akkurat yngre. Det tar seg jo ikke ut å for eksempel nakenbade på en tom strand midt på natten
med alkohol brusende i årene når jeg er 40 år og har en relativt voksen sønn. Ikke at det er noe jeg ser for meg at jeg kunne ha gjort, men når man ser slike scener på film, så får man en lengsel etter å kunne være litt gal. For jeg føler ikke at jeg har vært gal nok i min ungdomstid. Jeg har aldri egentlig vært full, jeg har aldri hatt en sigarett i munnen (ikke at det er noe stort savn, - fysj da!, - nevnte det bare som et eksempel), jeg har aldri nakenbadet eller sittet foran et bål i nattemørket sammen med lattermilde venner. Aldri har jeg vært på en stor festival. Jeg har kun vært på en "ordentlig" konsert som jeg kan huske, og det var en Britney-konsert i Oslo spektrum da jeg var liten. Siden har jeg vært på en Maria Mena-konsert her i byen, men da var jeg høygravid og dette var inne i en sal på Kulturhuset hvor alle skulle sitte. Jeg har kun vært utenfor Skandinavia en gang i mitt liv, og det var med klassen i 10ende, men jeg slo meg ikke særlig løs på Kreta heller, selv om turen riktig nok var et minne for livet. Jeg holdt meg mye i bakgrunnen.
Ja, livet mitt har i det hele tatt vært ganske kjedelig. Jeg savnet egentlig ingenting fra jeg fylte 15, men nå som jeg vet at jeg aldri kan få ungdomsårene mine "tilbake", så føler jeg at jeg har gått glipp av mye. Spesielt etter at jeg ble rammet av sorg.
Jeg forstår plutselig mye bedre den episoden av midtlivskrise-serien Cougartown hvor Jules drar på byen i et forsøk på å ta igjen sine tapte ungdomsår. Hun viser seg selvfølgelig å være for gammel for slikt, men hun hadde en minneverdig natt.
Nå som jeg har et barn, har jeg ikke tid og mulighet til å være "gal". Det tar seg forsåvidt ikke ut heller, det blir oppfattet som uansvarlig. Og når gutten min er gammel nok til å klare seg selv, da er jeg liksom for gammel til å være "gal". Litt gal kan jeg kanskje være, men jeg kan jo ikke "ta helt av". Og med "ta helt av", mener jeg være litt gal, men likevel ivareta mine prinsipper.
Ja, på onsdag 11. juli, fyller jeg 22, og jeg kan vel innrømme at jeg allerede kjenner litt på denne "midtlivskrisen", som egentlig ikke skal komme før man nærmer seg 40, eller kanskje 50. Det henger vel sammen med at jeg har blitt mamma, har mistet et barn og merker hvor kort livet faktisk er. Jeg er ikke ferdig utdannet, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med fremtiden min. Jeg har noen ideer, men ingen konkrete planer, - bare en viten om at alt kommer til å ordne seg, på et vis. For jeg har alltids klart meg.
Jeg er snart 22, og jeg har allerede opplevd den største sorg man kan oppleve, noe som har gjort min sjel "mindre fri". På det kunstneriske plan har jeg selvfølgelig fått en del inspirasjon, men når det kommer til stykket, har jeg kanskje blitt et kjedeligere menneske. Mye mindre spontan, mye mer forsiktig, mye alvorligere, og mye mindre naiv. Jeg kommer sannsynligvis, dessverre, til å bli en hønemor. Da jeg gikk gravid med Linnea, hadde jeg ambisjoner om å være en "hipp og kul mamma". Litt ungdommelig, liksom. Med det mener jeg ikke at jeg skulle være uansvarlig, bare at jeg ikke hadde intensjoner om å virke som en panisk hønemor. Nå er alt annerledes.
Ja, det er vel dette som kalles midtlivskrise?
Nå er jeg over halvveis til 40, og når man er 40 skal man liksom ha alt på stell. Da skal man helst ha født sitt siste barn, ha eget hus og hage, en god jobb som man trives med og hobbyer som man har tid og plass til å utføre. - Jeg ønsker meg et eget atelier til mine hobbyer, hvor jeg slipper å rydde opp mellom hver gang jeg skal male på et bilde, scrappe noe eller tegne. For det er så tungvint, og det er det som er grunnen til at jeg ikke er så kreativ på hjemmebane, for vi bor så altfor trangt.
Jeg har en ambisjon om å gå kunstakademi, men vet ikke om det blir i Tromsø eller Oslo. Ting er så usikkert akkurat nå. Jeg har mange valg å ta.
Men en ting er sikkert, man blir ikke yngre, og man må leve akkurat nå, ta valgene akkurat nå og ikke utsette ting. Likevel er jeg sikkert verdens mest somlete menneske, med dårlig evne til å ta egne valg og avgjørelser. I flere år har jeg sagt "så lenge du selv trives med det du gjør, skal du ikke bry deg om hva andre mener". Men hva hvis jeg ikke trives med å somle? Hva hvis jeg har lyst til å finne en vei å gå i livet? Jeg trenger ikke nødvendigvis å bli suksessfull innenfor det jeg gjør, men det er bedre å vite at man har prøvet og feilet, framfor at man aldri har prøvet.
Hvor skal jeg begynne? Hvordan tar jeg tak i meg selv og får noe gjort? Jeg er så opptatt av å være en mamma og ha alt på stell i hjemmet og i relasjonene mine, at jeg får ikke gjort annet. Familien min og hjemmet mitt er det viktigste for meg, og å lykkes betyr ikke like mye som da jeg bare hadde meg selv å tenke på. Men som sagt; allikevel er det godt å vite at man har forsøkt.
Jeg er en mamma, og jeg trives med det. Ja, jeg elsker det faktisk. Å være en mamma, er verdens mest krevende, men også aller mest fantastiske oppgave. Og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn tidlig.
Men jeg kan ikke utsette ting særlig lenger;
for jeg blir nemlig ikke yngre.
Et råd fra meg;
utnytt den tiden dere har, for dere får den aldri igjen.
Og tenk at når vi var små, så trodde vi at alt skulle løse seg, bare vi ble voksne og kunne bestemme over eget liv... For da kom vi jo til å ha masse penger og eget stort hus med flott hage og basseng. Så søte og naive vi var da.
- Connie Iren
Det er bra å tenke på selvrealisering connie! Hvis du googler maslovs behovspyramide vil du se at etter at alle andre behov er oppfylt streber vi etter selvrealisering. Det betyr at du har det bra :) og det gjør meg godt å høre. Hopp på flyttelasset ned så kan du studere mens du har barnevakt i alle retninger ;)
SvarSlettHilsen den nerdete lærertanta di på Toten
Googlet faktisk behovspyramiden ;) hehe , - ja , sent svar! Takk for fin kommentar :) Klem
SlettGratulerer med dagen! Håper du nyter den sammen med familien din! Ta det helt med ro, livet ditt er ikke over selv om du har blitt mamma, det handler bare om prioritering. Ser du skriver at du har mer enn nok med mammarollen og å ta deg av huset, sånn at det føles som det ikke er rom for noe annet. Trikset er å la oppvaska stå når lille pludre sover, og så ta seg litt voksentid. Rot, klesvask og oppvask bør være langt nede på prioriteringslista di om dagen:) Og du kan fortsatt drikke deg full, nakenbade og være litt gal. Hvis noen reagerer på det og ikke synes det tar seg ut, er det deres problem, ikke ditt. La lillegutt få kose seg hos besteforeldre mens du er litt mer deg og litt mindre mamma innimellom, det har alle parter godt av! Kos deg og nyt livet ditt, det har faktisk nesten nettopp begynt:)
SvarSlettAnonym; takk for konstruktiv, tankevekkende kommentar :) Og du har helt rett! Jeg har ikke bruk for venner som dømmer meg uansett, så hvorfor bry seg om hva andre måtte mene? Jeg trives som mamma, og jeg er en god mamma, men jeg må få lov litt "mindre mamma innimellom" som du sier :)
SlettNår det gjelder husarbeid, så er saken den at vi bor så trangt at det samler seg opp på null komma svisj her, har ikke mulighet til å la oppvask og klesvask samle seg opp, for da må vi nemlig bade i den ;) Flytter snart ut av denne lille leiligheten heldigvis! Men det har vært en fin tid her :))